Astrid har tilbrakt hele livet i Oslo og bygget et sterkt familiebånd rundt seg. Nå er barna hennes voksne, med egne familier og travle dager, noe hun forstår godt. De har jobber, barna deres er opptatt med aktiviteter og venner. Men likevel kjenner hun ofte på ensomheten. Besøkene kommer, men som regel først når hun spesifikt spør eller når det er noe spesielt å feire. De spontane besøkene? De kan nesten telles på én hånd.
«Jeg savner de dagene vi tok familiebesøk for gitt. Da vi regelmessig besøkte foreldrene og besteforeldrene våre som en naturlig del av livet, for å vise respekt og kjærlighet. Før bodde vi tettere på hverandre, og det var vanlig å treffes ofte,» sier hun. Hun husker tydelig hvordan hun besøkte sine egne besteforeldre hver søndag, minner hun fortsatt setter stor pris på. «Jeg ønsker at barnebarna mine også skal kjenne på den nærheten, at familien betyr noe året rundt – ikke bare ved høytider.»
For Astrid handler det ikke om at besøkene må være lange. «En kopp kaffe eller en liten spasertur sammen betyr mye. Det handler bare om at de kommer, at jeg får en følelse av fortsatt å være en del av livene deres. Barnebarna mine kjenner knapt historiene mine, de vet ikke hvordan jeg vokste opp eller hva jeg har gått gjennom. Jeg tror det ville vært verdifullt for dem å høre om det, å forstå sine røtter.»
Hun hører ofte at de unge har så lite tid – at de er opptatt med skole, jobb, venner og sine egne aktiviteter. «Men jeg synes ikke det er en unnskyldning. Vi setter alltid av tid til det som betyr mest for oss. Jeg skulle ønske at jeg, som bestemor, også kunne få litt av den plassen i deres hektiske liv,» forteller hun. Det er en sår følelse å kjenne på at hun står sist i rekken, etter et liv der hun har vært der for dem.
Nylig spurte hun barnebarnet sitt hvorfor hun kom så sjelden på besøk, og svaret satte henne ut: “Bestemor, jeg har så mye annet på gang.” Astrid klarte ikke å bli sint, men det kjentes som hun hadde blitt litt glemt. Som om hun ikke lenger var viktig nok til å sette av tid til. Hun tror heller ikke hun er den eneste besteforelderen som har det slik.
Astrid innser at det kan høres strengt ut å tenke at barn bør «forpliktes» til å besøke besteforeldrene, og helst ønsker hun jo at de kom av egen vilje. Men hun tror også at en fast avtale kunne hjelpe dem med å holde på kontakten. «Kanskje ville de innse hvor mye det betyr for dem selv når de først tar turen. Det er viktig å bygge et bånd med eldre familiemedlemmer, for å høre historier og lære. For meg ville det vært et lyspunkt i hverdagen.»
Mange mener kanskje at man ikke kan tvinge fram verken kjærlighet eller tid. Men Astrid tror at en månedlig avtale kunne styrke familieforholdet. Det ville minne oss om at familien er verdt tiden vår. Kanskje ville det også gjøre det mindre naturlig å la gamle bånd visne. Og kanskje, når de blir eldre, vil de kunne se tilbake og innse hvor dyrebare disse stundene var.
Derfor står Astrid på sitt: hun synes barnebarna bør besøke besteforeldrene sine minst én gang i måneden. Ikke som en byrde, men som en sjanse til å knytte bånd og lage gode minner sammen. For en dag kan det være for sent, og hun håper at de vil være glade for tiden de fikk sammen.
Hva tenker du om Astrids ønske om at barn bør ha en forpliktelse til å besøke besteforeldrene sine minst en gang i måneden? Forstår du hennes ønske om mer familietid, eller synes du det er noe man ikke bør pålegge? Del gjerne din mening på vår Facebook-side, og delta i diskusjonen!
Facebook: livstips link
Simone er en engasjert blogger som utforsker historier og nyheter fra alle verdenshjørner. Med et skarpt øye for detaljer og en nysgjerrig tilnærming, går hun i dybden på ulike fortellinger for å gi leserne sine et friskt perspektiv på de siste nyhetene og spennende hendelser.
