Henrik (67) har alltid jobbet hardt for å komme dit han er i dag. Etter mange år med å bygge en vellykket karriere, kan han endelig nyte pensjonisttilværelsen og det livet han har skapt for seg selv. Men det er ett tema som skaper diskusjon i familien: arven. Mens mange tar det for gitt at foreldre skal la sine verdier og eiendeler gå til barna, tenker Henrik annerledes.
Mange rundt ham, inkludert venner og familiemedlemmer, anklager Henrik for å være egoistisk. De mener at han tenker for lite på sine barns og barnebarns fremtid. «Det er mange som synes jeg er egoistisk,» sier han.
«Men det de glemmer, er at jeg har tatt vare på familien min i årevis. Barna mine har alltid fått det de trengte. De har aldri manglet noe og har fått muligheten til å bygge noe selv.»
Henrik understreker at han alltid har støttet barna sine og at han ikke føler noen forpliktelse til å støtte dem økonomisk etter sin død. «Jeg vil kunne reise i mine siste år, få nye opplevelser og gjøre ting som gjør meg lykkelig,» sier han.
«Pengene jeg har spart opp er ment til nettopp det. Hvorfor skal jeg spare dem til et tidspunkt når jeg selv ikke kan bruke dem? Barna mine kan finne sin egen vei. De er voksne og ansvarlige nok til å klare seg uten arven min.»
Likevel er temaet sensitivt i familien. Hans sønn og datter synes at faren deres ikke tenker nok på fremtiden deres. «De sier noen ganger at jeg reduserer deres muligheter ved å bruke pengene mine nå, men jeg ser det annerledes,» forklarer Henrik. Han mener at han bør bruke sin arv på seg selv i stedet for å gi den til barna.
«Jeg har jobbet hele livet for det jeg har nå,» sier Henrik. «Hvorfor skulle jeg ikke kunne nyte mine siste år med de pengene jeg selv har tjent? Tanken om at man må etterlate alt til barna føles som en plikt jeg aldri har gått med på. Jeg mener at jeg bør kunne bruke mine egne penger slik jeg vil.»
Barna hans, som jevnlig tar opp temaet, ser det annerledes. De håper en dag å arve deler av farens formue. For Henrik er imidlertid det ikke prioritert. «Barna mine har det bra. De har fått alle muligheter til å finne sin egen vei. Selvfølgelig ønsker jeg å hjelpe dem der jeg kan, men sparepengene mine er ment for å gjøre alderdommen min så behagelig som mulig. Jeg vil kunne nyte dem uten å føle skyld for at jeg skylder dem noe.»
«Jeg vil lære dem at man må leve livet mens man kan. Du kan ikke alltid spare alt til senere. Dessuten er det mine penger. Jeg har rett til å bruke dem slik jeg selv vil.»
For Henrik er det enkelt: Han har jobbet hardt hele livet for å gi seg selv en komfortabel pensjonisttilværelse. Nå er det på tide å nyte det, uansett hva andre måtte mene.
«Alle har sine meninger, men til syvende og sist må du gjøre det som føles best for deg. Barna mine er selvstendige, og jeg er trygg på at de vil klare seg uten min økonomiske støtte. Det er på tide at jeg setter meg selv først.»
Til tross for kritikken han noen ganger mottar, står Henrik fast ved valget sitt. Han føler ingen skyld og understreker at avgjørelsen hans ikke betyr at han ikke bryr seg om barna sine.
«Jeg elsker barna mine høyt, men jeg ønsker å gi dem noe viktigere enn penger: verdien av selvstendighet og det å kunne klare seg selv. Til syvende og sist handler det ikke om hvor mye penger du etterlater deg, men om minnene og verdiene du gir videre. Min arv er ikke rikdommen min, men livet jeg delte med dem.”
Henriks syn stemmer kanskje ikke med tradisjonelle forventninger om arv, men han står fast ved beslutningen. “Mange tror det er deres oppgave å etterlate en arv, men jeg mener du skal forfølge din egen lykke,” sier han. “Hvorfor skulle jeg sette alt til side for senere når jeg kan nyte fruktene av arbeidet mitt nå?”
