Ronny (72): «Jeg savner det gamle Norge»

Ronny, 72 år, ser tilbake på et Norge som føles fjernt fra slik det er i dag. «Jeg lengter etter det Norge vi hadde før,» sier han, mens han blar gjennom albumet med gamle barndomsbilder.

Han minnes de enkle, bekymringsløse dagene i sin hjembygd. «Før hadde vi en sterk følelse av samhold. Alle kjente hverandre, og tryggheten lå i dette fellesskapet.»

«Nå føles alt så upersonlig. Når du går inn i en stor butikk, er du bare én blant mange.»

Ronny tenker tilbake til somrene da han og vennene syklet til stranden. «Det var frihet,» sier han med et varmt smil. «Vi bekymret oss ikke – vi nøt bare de små gledene i livet.»

Han ser tilbake på lange sommerdager uten bekymringer, i en tid da teknologi ikke styrte hverdagen. «Vi var ute, sparket fotball eller bygde hytter i skogen. Nå ser jeg barna tilbringe mye tid foran skjermene, og de går glipp av opplevelser.»

Han bemerker også hvordan dagens unge suser rundt på elektriske sparkesykler og fatbikes. «Barna raser rundt på elektriske kjøretøy i stedet for de enkle syklene vi hadde,» sier han.

«Det er flott at de er ute, men jeg lurer på om de virkelig opplever friheten ved sykling slik vi gjorde,» legger han til, og minnes hvordan sykkelen var mer enn transport – den var et eventyr.

Samfunnsendringene gjør Ronny trist. «Vi har fått et samfunn der konflikter og uenighet dominerer. Før kunne man prate sammen uansett bakgrunn. Nå virker det som folk er raske til å dømme.»

Selv små samtaler kan nå bli anspente. «Det virker som vi har glemt hvordan vi viser respekt for hverandre.»

Han ser hvordan globalisering har påvirket samfunnet. «Utvikling er viktig, men det føles som om vi ofrer våre tradisjoner og verdier for profitt og effektivitet.» Ronny savner de gamle tradisjonene for samhold og norsk hygge.

«Ta lørdagsmarkedet – det var en fest for hele lokalsamfunnet. Du gikk dit for ferske varer og hyggelige samtaler med de som sto på standen. Nå handler alt om rask gjennomstrømning.» Han bekymrer seg for at de unge aldri vil forstå betydningen av ekte samhørighet.

Likevel prøver Ronny å holde fast på håpet. «Jeg tror fortsatt vi kan skape endring,» sier han. «Hvis vi alle viser litt mer omtanke, kan vi få tilbake følelsen av fellesskap.»

Han engasjerer seg i nabolaget for å skape trivsel. «Jeg organiserer små samlinger i parken eller inviterer til en kveld rundt grillen. Det er små grep, men de kan gjøre en forskjell.»

Ronny håper barnebarna hans vil lære å verdsette fellesskap og tilhørighet. «Livet handler ikke bare om jobb og karriere, men om de relasjonene man bygger.»

Han vil at de skal sette pris på menneskene rundt seg, akkurat som han selv gjorde i sin egen ungdom. «Jeg ønsker at de forstår verdien av fellesskap og å skape ekte relasjoner.»

Selv om han føler at fremtiden for Norge er usikker, håper han at essensen av samhold og tilhørighet ikke vil gå tapt. Dette er noe han deler med mange. Han tenker tilbake til da naboen var en venn, og man kunne låne litt sukker om man trengte. «Livet var roligere,» sier han.

«Det var tid til hverandre – til en prat på gata eller et besøk hos den lokale bakeren.» Han tenker på hvordan alt virket enklere før. Nå virker det som folk har det for travelt til å stoppe og slå av en prat.

Ronny reflekterer over forandringene i nærmiljøet. Nå bor han i en by der alt går i høyt tempo. «Byen er blitt en jungel av betong og asfalt,» sier han med et sukk.

«Hvor er de grønne parkene, lekeplassene der barna kunne leke sammen? Nå er det bare økonomi og effektivitet som teller.» Han savner de små, lokale butikkene der man ble møtt med et smil og navnet sitt.

«Jeg lengter etter Norge slik det var før, men jeg gir ikke opp håpet om en bedre fremtid,» sier han. «Hvis vi kan jobbe sammen for å skape et samfunn der alle føler seg sett og verdsatt, kan vi kanskje finne tilbake til det stedet jeg savner.»