Jeg har bodd i Oslo hele livet og bygget en tett familie rundt meg. Nå er barna mine voksne, med egne familier og travle liv, og det forstår jeg godt. De har jobber, barna har aktiviteter og venner. Likevel føler jeg meg ofte ensom. De kommer på besøk, men som regel når jeg spør spesifikt, eller når det er noe spesielt som skal feires. Jeg kan nesten telle på én hånd de gangene de har dukket opp spontant.
Jeg savner de stundene. Før var det helt naturlig å besøke foreldrene og besteforeldrene regelmessig, som en måte å vise respekt og kjærlighet på. Vi bodde nærmere hverandre og møttes ofte. Jeg husker godt hvordan jeg besøkte mine egne besteforeldre hver søndag, og det er minner som fortsatt varmer hjertet mitt. Jeg vil at barnebarna mine skal kjenne på samme bånd, at de ser på familien som noe viktig hele året, ikke bare ved jul eller bursdager.
Det handler heller ikke om lange besøk. Bare en kopp kaffe eller en liten tur i parken sammen kan bety mye. Bare at de kommer innom, at jeg fortsatt føler meg som en del av livene deres, at de ikke glemmer at jeg finnes. Barnebarna mine kjenner knapt historiene mine, de vet ikke hvordan jeg vokste opp eller hva jeg har opplevd. Og jeg tror det ville vært godt for dem å høre om det, å få en forståelse for hvor de kommer fra.
Ofte hører jeg at dagens ungdom har så lite tid, at de er opptatt med skole, jobb og sitt eget sosiale liv. Men jeg synes ikke det er en god unnskyldning. Vi setter av tid til det som er viktig for oss, og jeg skulle ønske at jeg som bestemor også kunne få en plass i deres travle liv. Det svir litt å kjenne på følelsen av å komme sist i rekken, etter å ha vært der for dem gjennom hele livet.
Nylig spurte jeg barnebarnet mitt hvorfor hun besøker meg så sjeldent, og svaret hennes traff meg: “Bestemor, jeg har bare så mye annet å gjøre.” Jeg kan ikke bli sint på henne, men det føles som om jeg har blitt litt glemt. Som om jeg ikke lenger er viktig nok til å sette av tid til. Og jeg tror ikke jeg er den eneste bestemoren som føler det slik.
Jeg vet at folk kanskje synes det høres strengt ut med en ‘plikt’ til å besøke, og selvfølgelig ville jeg at de kom av seg selv. Men jeg tror at en fast avtale kunne hjelpe oss å holde kontakten. Hvis de først tar seg tid til å komme innom, vil de kanskje oppdage hvor mye de også får ut av det. Å bygge et bånd med eldre familiemedlemmer er viktig, for å dele historier og visdom. Og for meg ville det vært et lyspunkt i en ofte stille uke.
Mange vil kanskje si at man ikke kan tvinge frem kjærlighet eller tid, men jeg tror at en månedlig avtale kan styrke familieforholdene. Det ville være en påminnelse om at familie er verdt tiden. Kanskje ville det også gjøre det mindre fristende å slippe taket i gamle bånd. Og kanskje, når de blir eldre, vil de se tilbake og skjønne hvor verdifulle disse øyeblikkene var.
Så ja, jeg står på mitt: Jeg synes barn bør besøke besteforeldrene sine minst én gang i måneden. Ikke som en byrde, men som en mulighet til å lære, knytte bånd, og skape gode minner sammen. For en dag kommer det et tidspunkt hvor slike besøk ikke lenger er mulig, og da håper jeg de kan se tilbake og være glade for at de tok seg tid.
Hva synes du om Astrids idé om at barnebarn burde besøke besteforeldrene sine minst én gang i måneden? Skjønner du hennes ønske om mer familietid, eller synes du at noe slikt ikke burde være pålagt? Del din mening på vår Facebook-side, og bli med i samtalen om dette temaet!
